San Michele - kirkegårdsøya

San Michele er ikke som de andre øyene i lagunen. Herfra kommer ingen i levende live...

cimitero-(4)

cimitero-(6)Hvor går grensen for hva man kan besøke som turist? Il Cimitero er kanskje på den andre siden av grensen for mange, men kirkegårder forteller mye om lokal kultur. Kirkegården - il cimitero - i Venezia er spesiell, mer spesiell enn alle de andre øyene. Vannbussene går i skytteltrafikk hit, men det bor ingen her. Her er hele øya viet de døde.

Først tredjegangen vi kom til Venezia tok vi skrittet fullt ut og gikk i land på San Michele. Brygga er identisk med dem du finner rundt i hele lagunen, en firkantet kloss som roper ut her er knutepunktet du trenger for å komme deg tørrskodd til et annet sted. cimitero-(7)Vi går i land. Først brygga, så inn gjennom muren. Vi stanser, jeg får en følelse jeg ikke skjønner noe av. Føttene mine gynger, jeg ser ned fordi jeg blir overrasket over at bryggen gar gjennom muren, var det ikke sand under føttene mine?

Jeg sier ingenting til min kone. Sannsynligvis er et innbildning. Så kjenner jeg det igjen. Og igjen. Vi ser på hverandre - kjenner du det samme som meg?

- Beveger grunnen seg? spør mitt reisefølge.

cimitero-(11)Jeg nikker.

cimitero-(9)Her ute er det ingen andre, eller vi så en kvinne komme i land sammen med oss, de andre forlot øya med båten vi kom med. Enten 41 eller 42. Husk det alltid når du er i Venezia. Ulike tall går den ene veien,like den andre. Sjekk rutetabellen på brygga. Du kan ikke ta feil - om du leser. Hvis ikke tar du feil, det er regelen er nede.

Grunnen fortsetter å bevege seg.Kirken er vakker, men låst. Denne er ingen turistattraksjon, her hviler de døde. Når familien kommer i kirken, er det for å sørge og minnes de døde, ikke for å bli tatt bilde av av turister.cimitero-(16) San Michele er rolig, en total kontrast til den buldrende Markusplassen. Selv om ingen lever her ute, er det ikke spart på noe.Flotte byggverk. Har du ikke vært på en katolsk kirkegård, så vil synet både blende og overraske.

Likevel, ingenting er på San Michele som på andre kirkegårder. For her går grunnvannet høyt. Så høyt at det kommer nesten helt opp i dagen. Da sier det seelv at her er vanskelig å drive kirkegård. Kanskje er det også derfor vi kjente grunnen bevege seg? Vil hele øya noen gang bli slukt ned i bakken?

 

cimitero-(12)cimitero-(14)Vel vitende om at den ubeskrivelige følelsen er inen i hodet, går vi videre. Øya er vanskelig å beskrive, fordi det er et lite stykke land med en ringmur rundt. Du ser ingenting annet enn kirkegården når du er på kirkegården. Samtidig vet du at utenfor muren er det ingenting annet enn vann. Derfor blir stemningen en smule bisarr når du kjenner grunnen beveger seg mens øynene ikke ser noe annet enn en mur samtidig som hodet vet at alt annet er vann. Hav. Sveiper du da rundt med øynene ser du det øya har mest av : Død.

 Øya er egentlig to øyer, men i 1836 ble kanalen mellom de to fyllt igjen. Naturlig nok er det trangt om plassen på øya. Derfor blir bein gravd opp og plassert i beinbokser. Eller levningene må rett og slett begraves i Mestre på land.

På et tidspunkt ble også øya brukt til fengsel, og et kloster. Kirken som her her er den første renessansekirken som er bygd i Venezia. Chiesa di San Michele in isola   (KIrken til San Michael på øya).

 

cimitero-(13)Øya har flere innrammede områder, blant annet en militær del. Langt inne på øya er det plassen for den lutherske protestantiske kirke. Altså den kirke som vi flest sokner til her oppe i vår del av Europa. Her var vår desidert største overraskelse på øya. Nemlig hvordan kan en del av en slik kirkegård være så vakker og velstelt mens en annen sær nærmest ut som om hunneren Attila endelig har funnet venetianerne og totalt ødelagt deres eiendom?

Forklaringen kan være at vi her er en liten minoritet. Eller det kan være så enkelt som at gravene her er eldre enn de andre. Uten etterkommere til å stelle plassen. I tillegg er den spesielle grunnen hard mot øya, ingen gravstøtter klarer å stå i mot de kraftige bevegelsene i grunnen.