Hjertet av Venezia

Kontrasten fra mine litt yngre dager skremmer meg. På trappen utenfor blir jeg stående: Er jeg moden nok til dette, For hva skjuler seg egentlig inne i slike bygg? Bli med inn i Accademia di Belle Arti di Veneziaog du kommer aldri ut igjen.

Sommertur2011-Del-8-Venezia-449

 

Sommertur2011-Del-8-Venezia-477

Sommertur2011-Del-8-Venezia-384

Du merker det i det du entrer trappen. Ærefrykten har innhenten deg. Tankene dine forsvinner, blir sugd opp i taket. Ut av hodet ditt. Frykt ikke, du får dem igjen, men de blir aldri som før. Atmosfæren inne i bygget knuser tankene dine, maler dem opp og gir dem tilbake. Kanskje merker du det ikke, forskjellen er ikke enorm. Ikke tilsynelatende. Mens hodet ditt har vært tomt, har tankene dine blitt blandet med skjønnheten fra bildene på veggene.

Sommertur2011-Del-8-Venezia-392I sin opprinnelse ble galleriet etablert rundt 1750. Akkurat på denne tiden holdt Napoleon Bonaparte på å gjøre seg klar til å krysse alpene. Under fransk regime ble hele galleriet flyttet til en nedlagt, gammel kirke i 1807. Og her er det ennå. Faktisk er det tre gamle kirker som er galleriet. Nettopp det gjør det unikt. Jeg har vært i uttalige mange kirker som bugner over av kunst opp igjennom årene. Men aldri inne i tre kirker som er bygd sammen og gjort om til et kunstgalleri.

Ingen kunst i Accademia er moderne, all kunst er fra før 1800. Det er jo også poenget med hele galleriet. Byggets historie ligger igjen i atmosfæren, det er den som blander seg med tankene dine mens du er der inne.Sommertur2011-Del-8-Venezia-398 Enten det er Gentile Bellinie, Canaletto Andrea Mantegna eller Tinoretto, så er ikke det poenget. Her er mange kunstnere representert. Det viktige er ikke hvem de er, men hva de har gjort. Og hva de gjør med deg mange hundr år etter at de selv har dødd.

Kunsten fortsetter å leve i deg etter å ha vært her inne.

Accademia er nok en slik opplevelse at kommer den helt uforberedt på deg, så blir den massiv. Særlig hvis du egentlig ikke er spesielt opptatt av kunst. Som du har skjønt om du har lest fra starten, dette er ikke en frivillig opplevelse. Har du først kommet innenfor dørene, så er du bitt.

Skjønnheten er så storslått at opplevelsen vil brenne  seg inn i hukommelsen din.

Det er vanskelig å beskrive atmosfæren, forid det er umulig å finne noe å sammenligne den med.  Opplevelsen gir en også mulighet for en stor opplevelse til. Nemlig tilstedeværelsen av andre mennesker.

Sommertur2011-Del-8-Venezia-442

Sommertur2011-Del-8-Venezia-426Sommertur2011-Del-8-Venezia-467Publikum er en broket forsamling. Fra oss som starter med beskjedne forventinger, via dem som totalt uinterreserte til de helt besatte. Og så er det dem som går med en bok i hånden med oppskrift på når de skal nikke anerkjennende og når det skal sette seg ned og bare se.

Har du flere dager i Venezia, så ville jeg ikke valgt borte Accademia. Er du en smule interessert i kunst, bør du ikke gå glipp av det. Og er du ikke interessert i kunst i det hele tatt, så kan du jo ta en tur innom og se om du klarer å komme ut igjen uten at tankene er fylt opp av en skjønnheten fra en svunnen verden?