Det glemte Venezia

Når du tror du har trålet igjennom hele Venezia, dukker det opp nye perler. Dette er byen det ikke går an å bli lei. Ville du tro at dette var bilder fra den legendariske byen?Biennale 3

Biennale 4BiennaleVaporetto 1 er et godt utgangspunkt for å komme til Sant'Elena. Eller du kan gå langs bryggekanten fra Markusplassen. La oss hoppe i land.

Jeg klyper meg i armen når jeg går inn i de første gatene. I en årrekke har jeg besøkt Venezia uten å ha vært helt her borte. Fra vaporettiene og fraghettoen har jeg sett den lille parken, men likevel var jeg uforberedtt på denne følelsen. I hodet ser jeg hele tiden for meg kanalene når jeg tenker på Venezia. Her er gatene av brostein. Ingen kanaler, ikke en skvett vann en gang.

Vi går videre innover i bydelen, her må det da være en kanal?

Ingen. Gatene er tørre. Denne dagen er varmen drepende. Gatene er bredere enn i resten av byen, men heller ikke her finnes en eneste bil. Biennale 2Til gjengjeld er det mange mennesker. De fleste gamle. Av oss lyser det turister, selv føler jeg meg plutselig som en kikker. En kikker som titter inn i en forbudt verden. En verden som jeg ikke ante eksisterte.

Vi fortsetter, aner ikke til hvor. Aner ikke hva vi skal se på, bare ser. Turistguiden er for lengst utlest, allerede for flere år siden begynte vi å snu bunken. Det er ingen hemmelighet at denne byen har blitt en slags besettelse, en kjærlighet til det uforståelige. Derfor blir også følelsen sterkere etterhvert som vi går inn over i gatene. Når vi hjemme ser en klesvask, går vi veldig sjelden i fistel. Her inne i mellom husene er det forbundet med en slags idyll. I virkeligheten er det kun gleden over å oppdage at Venezia lever et liv også uten oss turister.

Biennale 5Biennale 6Biennale 8Vi har selvsagt observert det samme i andre deler av byen hvor klessnorene har strukket seg over kanalene og i trange smug. Men ikke som  her på Sant'Elena. Følelsen kan rett og slett ikke forklares.

Plutselig forstår jeg følelsen likevel. Jeg snur meg og ser at jeg ennå kan se sjøen bak meg. En og annen på veg til et eller annet kommer mot oss. En gammel dame med trillebag, en mann i dress på vei til et viktig møte, en ung kvinne på tur med to små. I sidegatene er det ingen, alle gater er sidegater. Det går flere minutter mellom hver gang vi møter noen. Dette er som en døsig småby hvor de som ikke er på arbeidet et helt annet sted holder seg inne eller i det minste i skyggen. Slikt blir det ikke mye lyd av. Akkurat det er det som skiller Sant'Elena fra de enorme slangene med turister som bukter seg gjennom de mest kjente smugene og broene over Canal Grande.

 

Sant'Elena er ikke glemt, bare av turistene. Livet fortsetter her, men på italiensk.Jeg kan ikke hjelpe deg med hva du skal se og oppleve her, annet enn at du burde forsøke. Ikke den første eller andre dagen du er i Venezia. Først må du ha opplevd selve hjertet av byen, så kan du forsøke å lete etter den samme følelsen. Jeg er sikker på at du finner den...

Biennale 7