Ta turen innom Peggy!
- Detaljer
- Published: søndag, 16. august 2015 08:58
Peggy har skylda,lenge etter at hun døde. Med usynlige armer har hun dratt meg stadig nærmere hennes skattekiste i Venezia. Etter det sjette besøket i byen klarte jeg ikke lenger å holde meg vekk.
Selve bygget er fasinerende. Jeg så det allerede første gang jeg var i Venezia. Det er så lite sammenlignet med palassene som ligger langs Canal Grande. Så lite at jeg nesten syntes synd på det lille, hvite huset. Nysgjerrigheten bygde seg opp hver gang jeg passerte huset. Husene i kanalbyen er ikke store, de har ikke mange etasjer. Likevel blir det stusselig med bare en, som huset til Peggy. Kanskje akkurat det var med på å gi suget ekstra næring.
Skuffet var jeg da jeg oppdaget at huset er stappfullt av moderne malerier. For meg har Pablo Picasso en historisk størrelse hvis kunst svevde over hodet mitt. Kubisme er liksom ikke et ord i mitt vokabular. Ikke desto mindre ble jeg enda mer tiltrukket. Når du har hatt en reise de siste to tiårene hvor du har forvandlet hodet på innsiden til å gå fra å hate historie til å elske den. Når du har vært totalt blind for all kunst, til å bli forhekset av Giotto, Michelangelo og Raphael, kanskje kan enda en ny dør la seg åpne?
Kanskje er det fremdeles ikke bildene på veggen som har gjort inntrykk på meg i det gamle hjemmet til Peggy. Men atmosfæren slukte megl Du behøver ikke være det ringeste interessert i moderne kunst for å ha glede av å gå her. Det er heller ikke nødvendig å spandere fire timer for å granske hvert enkelt bilde.
Det er nok å ta en tur inn, trekke luften, se.
For meg er det igjen en av livets uforklarlige gåter. Jeg stirrer igjennom vinduene med smijernsgitter i vakkert mønster. En klar beskyttelse av de uvurderlige skattene som er rundt meg på alle kanter. Jeg ser en riva-drosje, en gondol og en lastepram. Det er Venezia. Palass er vanligere enn hus. Vannet er grønt. Temperaturen har steget lenge etter at den krøp over 30 grader.
Alle inntrykkene trenger seg på. På en gang. Heretter er ikke Picasso lenger en historisk maler hvis bilder jeg kun har sett på fotografier. Jeg har stått rett ved siden av et verk den kjente kunsternen laget. Hjemme i huset til en dame som viet hele sin arvede rikdom til kunsten. For at slike som meg skulle få anledning til å beundre den. Takk Peggy!