Katedralen i Pisa
- Detaljer
- Published: lørdag, 12. august 2017 09:27
De øverste linjene i reisehåndbøkene bryr seg lite om den virkelige skatten. Klokketårnet får all oppmerksomhet. I katedralen på Mirakelplassen plugger jeg inn ledningen og overfører historien rett inn i kroppen.
Strømmen av turister går bort til det skjeve tårnet som ikke holder på å falle ned lenger. Konstruksjonen og historien er fantastisk, likevel velger jeg å følge den veldig mye mindre linjen av turister bort til kirken. En gruppe på fire-fem turister foran meg lukker opp døra og går inn i kirken. Jeg følger på. Inne sitter noen mennesker på benkene, en vakt stormer mot turistene. Ut fra munnen hans slår flammene ut, han veiver med armene så kraftig at jeg kjenner bevegelsene som slag i magen. Han skjeller dem ut som om han har glemt i hvilket rom han jobber. Den kraftige aksenten gjør det vanskelig å oppfatte de engelske ordene, språket til kroppen og øynene hans er lett å lese: UT!
Først etter å ha gått inn hoveddøren - på baksiden vekk fra tårnet - forstår jeg hva vi gjorde. Vi gikk nemlig rett inn i bønnerommet. Jeg tror likevel det finnes litt mildere måter å fortelle det til turistene på. Vi ser nok like ut, vi turister, men mon tro ikke noen burde fortelle den mannen at det er ikke de samme menneskene som går inn døren hans hele dagen, hele året.
Han er glemt. Jeg lades. Historien tappes ut av kirken og over i meg. Galileo Galielei sitter på en benk og stirrer på lampen som henger ned fra himmel. Der sitter han stille og ser bevegelsene til lampen som pendler fra side til side. Selv om det var medisin han skulle studere, var det fysikken som interesserte ham mest.
Fra benken fant han ut at Aristoteles' lære om fallende legemer var feil. Urokkelig hevdet han sin kunnskap og fant det best å flytte til Padova hvor han også fikk det meget bedre på Italias nest eldste universitet.
Jeg ser i taket, jeg blir full av en veldig historie. Bildene er vakre, jeg blir helt stum, selv flere uker etter opplevelsen klarer jeg ikke beskrive det vakre på en rettferdig måte. Jeg tror faktisk du rett og slett må reise til Pisa selv og kjenne historien flytter over i deg.
Kikker du opp i taket hele tiden, går du glipp av gulvet. Mosaikken setter på nytt tankene i sving.
Mye kan leses om både kirken og Pisa med og uten skjevt tårn. Det synes jeg også du burde gjøre. La deg lokke av det skjeve tårnet, men glem ikke de andre bygningene på Piazza dei Miracoli. Har du først kommet deg innenfor dørene, glemmer du dem nemlig aldri igjen.
