Telemarks egen Geiranger

Reiser du helt til Geiranger for å oppleve det norskeste norske, har du kjørt for langt. Lårdal på solsiden av Bandak byr på et stykke Norge du knapt har sett maken til.

laardal (3)laardal2De store cruiseskipene kommer aldri hit. Men både «Victoria» og «Henrik Ibsen» kommer om du roper lavt i telefonen. Lettest kommer du likevel hit på biltur. Svinger du av fra E134 ved samvirkelaget i Høydalsmo, er du på rett vei. Etter noen kilometer kjører du rett fram og følger skiltet med «Lårdal».

 

 

laardal_1Etter enda noen kilometer ser du fjellene. Nedoverbakken begynner. I de snirklete svingene ned mot Bandak åpenbarer en idyll av en annen verden seg. Stans gjerne i bakken ned mot hjertet av bygda, sug inn inntrykkene.

I det brygga dukker opp på høyre hånd, ser du et stort hus til venstre. Skriverstua eller den gamle Klokkargården om du vil, er Skattkammeret Gjestestoge i dag. Inne i kjelleren sitt Hege Tveito Valencia (40).

– Dette har vært drømmen min, forteller hun som er født nesten øverst i bakken.

Det store, hvite huset kjøpte hun for seks-sju år siden. Drømmen hentet henne hjem igjen. Den siste adressen hennes hadde postnummer i Oslo, men før det var det Tromsø, Kragerø og Pennsylvania. Blant annet.

 

Hege går i kjøleskapet, henter fram en gråhvit klump. Pakker av den plasten og slipper den ned på det runde bordet. Bordet begynner å dreie.

laardal4Hun tar vann på hendene, folder dem rundt klumpen med leire. I vinduet sitt ser hun nedover vannet. Gjennom døren kommer den stille luften inn. Fingrene er presset tett sammen, skiva går rundt. Fort. Klumpen reiser seg, blir slankere.

Hun skifter grep, åpner leirklumpen, henter hjertet ut. Veggene blir tynnere, leirklumpen er ikke lenger en klump. Den er en kopp. Jeg snakker til henne, et øyeblikks uoppmerksomhet og koppen er ikke lenger kopp.

Se "Et glimt inn i fortiden"  og "Den hemmeige veien" på motsatt side av vannet

laardal (2)– Det har vært tøft å forsøke å drive en gjestestue her i Lårdal. Da jeg kjøpte huset var jeg alene. Siden har det kommet mann og to barn til. Drømmene blir annerledes da, smiler hun opp mens hun elter klumpen godt en gang til. Presser den sammen, gir den et lite dunk før hun på nytt legger den på dreieskiva og skaper en ny kopp.

Pottemakeren er egentlig faglærer i kunst- og håndverk. For å klare å holde liv i både seg selv og drømmen, arbeider hun i barnehage.

laardalHest– Gjestestoga vil være åpen i helgene i skoleferien, fortsetter hun. Den grå koppen som har reist seg opp fra den gamle, skjærer hun løs. Varsomt setter hun den til tørking. Veggene bukter seg litt, forsiktig retter hun dem opp slik at koppen blir rund igjen. I løpet av den neste halvannen uke skal koppen tørke sakte. Mens blåleire brennes på 1050 grader, krever den hvite leiren 1250 grader. Nesten som porselen.

Lager kopper og kar

Koppene skal stilles ut i sommer. Og selges. De er en del av drømmen, akkurat som salg av kaffe og kaker i kafeen.

– Her nede vannet er det så rolig, sier Hege og blir helt stille. Humla suser, fuglene kvitrer. Tidlig på sommeren høres den spede røsten til et nyfødt lam, moren svarer litt mørkere i målet.

Hege fortsetter å si ingenting. Den hvite kirken bak henne ble vigslet i 1831 og var den tredje kirken i bygda. Sølvkalken inne i den nye kirken er trolig den eneste i bygda som har opplevd alle kirkene. Trolig er den fra 1500-tallet. Kirken som ble revet i 1684, ble med all sannsynlighet bygd i cirka 1200. Det vil si samtidig med stavkirken som lever i beste velgående tjue minutters biltur unna på Eidsborg.

Se "Tøffere blir det ikke"

Gleden er å gi

Akkurat på denne tida ble det også bygd en stavkirke oppe på Høydalsmo, men også den ble tatt av tiden. Kirken som står der i dag, er derimot fra tiden imellom de to andre.

– Mitt ønske er å kunne gi bort noe av gleden denne stillheten her ved Lårdal brygge til folk som kommer. Det er min drøm. Drømmer er viktige, fortsetter hun og mener at gleden leder til fred i sjelen.

Første gang publisert i Varden 18.juni 2011

Laardal