Fra hotell til camping

- Forskjellen på hotellgjester og campinggjester, er at campingfolket føler seg mer hjemme.

Lisbeth Høiseth er ikke som andre campingverter. Hun har både jobbet og drevet hoteller i Sarpsborg, etter at hun flyttet fra Skien. Dessuten er hun tanntekniker og diplomøkonom.

- Jeg prøver å drive her på Larkollen som om det skulle ha vært et hotell. Vi skal være blide i resepsjonen, smiler Lisbeth.

Permanent smil

Campingverten har et fast smil, et slikt smil som også smiler når du har snudd deg vekk. Hennes smil er ekte og varer hele dagen.

- Fjernsynsynserien "Campingliv" dro til seg ekstremt mye oppmerksomhet. Mange steder vil ikke campere bli forbundet med grilldresser og Larkollen. Uttrykket: "Vi er jo ikke helt Larkollen, heller da" har allerede levd lenge. På Larkollen er de av en annen mening. Her er de stolte av plassen sin.

- Den største forskjellen mellom hotellresepsjon og resepsjonen her, er at folk gjør mer som om de var hjemme. Du kan si at sjansen for at det kommer en godt voksen mann i tangatruse her, er mye større enn på et hotell. Men jeg har opplevd det på hotell også. Uansett, for meg er det da tråkket over noen grenser, men vi må jo takle det.

Slitsom jobb

I "Camping liv" ble verten Camping-Tore vist fram som en temperamentsfull mann. Av og til en ikke ubetydelig smule irritert på gjestene. Lisbeth forstår ham.

- Utbruddene tar vi på kjøkkenet, men jobben er veldig intens. Jeg bor jo i hytta her inntil resepsjonen, alltid er vi på jobb.

- Vi har 365 faste plasser, nesten 50 gjesteplasser,11 hytter og en del teltplasser. På sommeren koker det. Da er det bare å glemme 7-16 jobbing. Mange har sluttet i denne jobben fordi de ikke får tid til verken venner eller hobbyer.

Hjelper i Ukraina

Hun smiler, forteller, blir avbrutt og smiler igjen. For henne er det en kjempefordel med den intensive jobbingen. Fordi hun har fri fire måneder i året.

Da kan hun reise til sin egen ferieleilighet hun kjøpte for noen år siden. Tror du den ligger i Syden, tett ved en strand med palmer og fargerike drinker? Tro om igjen. For Lisbeth er virkelig ikke som andre campingverter.
- Jeg har en leilighet i Ukraina, i en by noen mil fra Tsjernobyl. Der har jeg vært mye siden 1996.
Først når jeg haler ordene ut av henne, forteller hun hva hun virkelig driver med. De fire månedene hvert eneste år er knapt ferie. Hun hjelper de mest slitne i det allerede slitne samfunnet, rusmisbrukerne.På besøk i ett av forteltene
- Første gang var i forbindelse med menigheten min, men i de seinere årene har jeg reist bort helt på egen hånd. Siden jeg ikke har noen i ryggen, blir det til at jeg tar med meg så mye klær og sånt jeg klarer å ta med meg, så reiser jeg bort og hjelper det jeg kan klare.

Bruker egne penger



Hun snakker gladelig om de svake i Ukraina, men ikke så gjerne om pengene hun bruker. Men hjelpen i det slitne landet, er finansiert med lønnen fra Larkollen. Som om ikke det var nok, i fjor fikk hun en campingvogn av en dame. Fiks ferdig på rot på Larkollen. Selv bor hun ikke der, men en tid har hun hjulpet en lokal alkoholiker fra Sarpsborg med å komme til hektene. Da har han bodd i vogna. Når disse linjer leses, er en familie fra Ukraina på plass. En familie som hjelper i hjemlandet, en familie som trenger litt atspredelse fra elendigheten hjemme.


Feriert i 44 år

- Er det bare 16. juni det går tur i år? spør en stemme som plutselig kommer inn i resepsjonen. Hun snakker om bussturene fra Larkollen til Sandefjord via Strømstad og tilbake til campingplassen. - Blir det to til? Det var bra, for jeg kan ikke den 16., skjønner du.

Holsteins sammen med Lisbeth
- Hvor lenge Arne og jeg har feriert her på Larkollen? Tja, den eldste dattera vår lå i bærebag, husker jeg. Hun er 45 nå, så det begynner å bli noen år. Vi har flyttet en gang. Før lå vi helt i strandkanten, men vi ble tvangsflyttet på grunn av strandsonen og 100-meters regelen.


- Har noe forandret seg siden den gang?


. - Å ja. Vi fant på mer sammen før, vi på plassen, forteller hun mens husbonden mimrer om den gang de fikk fjernsyn. Lenge før fast strøm, derfor et bilbatteri


Egentlig er Holsteins fra Lillestrøm, men nå har de flyttet til Moss. Litt nærmere campingplassen. Men det er ikke årsaken, snarere at begge døtrene har blitt gift i området etter utallige sommerferier på plassen.




Telemark i miniatyr

Når det er fullt på Larkollen, bor det like mange mennesker her som i Nissedal og Fyresdal. Forskjellen er bare at forholdene er svært mye tettere.



.- Alle slags mennesker bor her. Vi har egen "vaktmester" som alltid sier fra når noe er galt, og en vi kaller "lensmann". Selvsagt er det noen som klager, det vil det alltid være. Jeg tror de samme menneskene klager hjemme også, men her på en campingplass er det så åpent.

Fordi veggene er flortynne, blir det mye lyd som smitter over til naboen. Men Lisbeth synes det er synd å stanse hyggelige lag som trekker litt ut i de små timer, når sola glimrer med sitt nærvær og sommerkvelden aldri tar slutt.

- Slike kvelder har vi så få av, vi må nyte dem som er. Det blir klager dagen derpå, men vi må tolerere litt ekstra noen få ganger på sommeren.


Kurert for angst


Du kan ikke komme innenfor porten til Larkollen uten å møte Norges blideste dame. Hun bor i "Lyckliga Gatan" og har ikke tunnelskrekk mer.

- Jeg kan takke NRK for det. Etter tv-serien har jeg blitt helt kvitt tunnelskrekken. Den finnes ikke lenger. I tida etterpå har jeg fått mye henvendelser fra andre om at de også har fått hjelp på grunn av tv-serien. Er det ikke flott? Men du, mange folk misforsto "Campingliv". De trodde den handlet om camping alene, men det var jo menneskene som var reportasjen. Jeg synes den var veldig bra. Men selvfølgelig, det ble klippet vekk mye. Tore fikk mye ufortjent, jeg hadde sansen for ham. Men de valgte å klippe ham slik. Det ville jo blitt forferdelig kjedelig om de bare skulle hatt med folk som sitter og drikker fra ølbokser og spiser svarte grillpølser, sier Lillegull (63).

Livet går videre

Skjønne, lille Shiba er død. Kreften tok den lille hunden. Nå har Lillegull fått Remus i stedet. Et lite knøtt av en fårehund fra Belgia. De trives sammen. Akkurat slik hun trives med Lisbeth. Ofte tar hun i et tak for å hjelpe henne.

- Jeg jobber mye som ballast på traktoren, spøker den lille kvinnen. Og Lisbeth ler. Så blir campingverten alvorlig.


- Det er en forskjell til på hotell- og campinggjester. Campere får ofte et eierforhold til plassen sin, derfor reagerer de om noen tråkker over grensene deres. Jeg kan forstå dem, men når folk bor så trangt, må de også være litt fleksible, sier Lisbeth Høiseth som har begynt å lade opp til det store rushet i juli.

Artikkel første gang publisert i Varden 9. juni 2007