Sin egen lykkes smed
- Detaljer
- Published: lørdag, 10. mai 2014 07:44
Er det grønnere på den andre siden av gjerdet? Camping i Norge er ikke likt camping i alle andre land, men det er utenpå.
I de første somrene jeg campet, bodde jeg i telt av bomull. Slik var det også da jeg som barn campet med min familie. Jeg husker godt vi hadde små kryssbeinstoler som ble pakket inn i et blått bord når vi skulle reise. Middagen fikk vi laget på en ensom spritbrenner. Da er vi tilbake i 60- og 70-åra. Derfor var det helt supert med et bomullstelt anno 1968 i 1998.
Teltet pakket vi inn i en Lada Samara, fordi det var det som passet oss best den gang. Den første sommeren var fuktig, både ute og inne. Derfor investerte vi i et nytt telt. Denne gang av syntetisk materiale, stadig i Lada med 1,3 liters motor og 63 hestekrefter. Med det nye teltet følte vi oss som luksuscampere, likevel begynte vi å drømme om å komme opp litt fra bakken. Det er rart med det, når du mister luft ut av madrassen, så skal det ikke mye til før du føler et sug etter mer luksus. Derfor satte vi himmel og jord i bevegelse for å få tak i en Camp-let, slik vi hadde sett på campingplasser i Sverige og Danmark. Bilen hadde vi allerede god tid i forveien byttet ut til fordel for en Skoda Octavia. Allerede med det blå teltet i syntetisk stoff hadde vi flørtet med Tyskland. Med Camp-let bak oss ble verden enda større. Plutselig var vi i alpene, lykkelige en halv meter over bakken.
Lykken varte i seks år. I de helt kaldeste nettene, klarte ikke gradestokken å krype høyere enn to-tre grader. Slik er gjerne Telemark midt i mai, revne likegyldig om 17. mai står rett utenfor døren. Octavia med 1.6 liter og 75 hesters motor. Camp-let'n veide 300 kilo ferdig lastet, slik som er grensen for å kjøre i 80 kilometer i timen i Norge. Likefullt brakte ekvipasjen oss langt av lei. Kilometer for kilometer ble de hvite flekkene på kartet hvisket ut. A7 ble vår. To filer ble fire filer ble seks og åtte filer. Klumpen i magen skrumpet inn og dukket stadig sjeldnere opp. Plutselig var ikke Tyskland mer, vi var inne i Alpene.
Jeg vet ikke om jeg noen gang igjen kommer til å føle lykken så tett og sterk som da jeg for første gang lå på ryggen i svømmebassenet på Komfort Camping Inntal og stirret på skyene som krasjet i fjelltoppene.
Litt seinere på samme turen var vi på vei hjem fra Wien. Vi ligger i 80 kilometer i timen med den tre meter lange tilhengeren sprette opp og ned bak Skodaen. Vi ser skyene true sorte og full av regn. Derfor svinger vi til høyre mot et blått hull i skydekket. Slik kommer vi til det som har blitt vår oase midt i Tyskland. Camping Katzenkopf i Sommerach. En campingplass uten andre fasiliteter
enn et overflødighetshorn av lykke og god atmosfære. Tett til elva Main som jeg før bare hadde sett i et atlas.
Så begynte det å regne.Når det regner mot en bomullsduk som er impregnert, så gjør det ikke noe. Den holder vannet vekk. Sengene er også trygge, men du blir låst. Regner det når du skal reise, blir teltduket like våt når du tar den opp igjen. Derfor liker du ikke så godt regn mens du kjører rundt i teltvogn. Slik begynte drømmene å bygge på seg. Da hadde vi allerede fått 110 hestekrefter bensin i en Toyota Avensis til å trekke med. Drømmene ble sterkere, så sterkere at jeg kom ut av en butikk med kontrakt på en ny Ford Mondeo med 130 dieselkrefter. Avensisen hadde ikke mulighet for å trekke den nye drømmen i annet enn teorien.
Drømmen kom til oss omtrent samtidig med bilen. Sammen trakk de oss på påskecamping i Sverige og rett ned til Alpene på nytt. Rett tilbake til Østerrike. De tunge skyene brydde oss ikke den døyt lenger. La regnet komme, vi går bare inn!
Drømmer har den egenskap at de ikke stanser, drømmer oppfylles ikke, de erstattes av nye. Fra campingplassen i Inntal lokket Italia på oss. Bare 70 kilometer unna, men frykten for italiensk trafikkultur fristet ikke til å utfordres. Drømmen som startet med en ti kilos pose med telt, veide nå 1600 kilo og strakk seg syv meter bak bilen.
Selv om vi visste at drømmen ikke ville slippe, bare suge oss enda lenger av gårde. Men Mondeo nummer to og 175 dieselhester begynte den å kjøre rett ned til Italia uten å spørre. Har du først kjent den myke sanden som kiler under beina ved Adriaterhavskysten, så klarer du ikke lenger la være å oppsøke den. Du bare må ha mer.Jeg kan ikke snakke for andre,men jeg vet veldig mye om meg selv. Lykken sitter ikke i sterkere motor i bilen, lykken sitter ikke i glinsende lakk eller elektroniske dingser som blinker. Lykken er inne i teltet, lykken er i teltvognen, den er i campingvogner - både store, gamle, nye og små. Lykken er i campingbiler. Din lykke kan finnes bak veggene i en Isocamp, inne i en combi camp eller i en hytte bygd i tre kloss inntil din tredve år gamle campingvogn.
For det er nemlig du som er din egen lykkes smed.
I Danmark skal ikke plattingen stikke ut utenfor teltet. Heller er bannlyst enten de er av tre eller stein. Du kan reise rundt i hele ferien og lete etter et isolert fortelt i Danmark, du vil ikke finne det i andre steder enn i kolonihager. I Tyskland finner du trebygde "fortelt", men langt oftere finner du kraftige telt bygd med reisverk i tre eller metall, like så i Østerrike. Såvel i begge disse landene finner du mange vogner med ekstratak til beskyttelse mot hagl og dårlig vær, kommer du ned til Italia kan du også finne campingparseller med tak til å beskytte deg mot alt for sterk sol. Jo mer du reiser, jo mer ser du det. Overalt ser du mennesker med munnviker i slutten av en lykkelig bue. Til og med på parkeringsplasser midt i asfaltbyer finner du dem: Campister. Ingen er like verken utenpå eller inni. Likevel har de en ting felles: De søker lykken på sitt eget vis.
