Reiseinspirasjon

Engler finnes langs autobahn

Historien begynner i solskinn. Så kom regnet.  Fruens håndveske lå igjen på en rasteplass 300 kilometer bak oss. Problemet var at vi ikke ante hvor vi hadde vært. Da kom engelen dalende ned.


Lommebok (3)Lommebok (5)Været var fint. Alt var fint. Det eneste skåret i gleden var at vi var på vei nordover, hvilket ikke er så galt, men samtidig var ferien i ferd med å ebbe ut. Dagen før kjørte vi i nydelig landskap i Italia, gjennom det fantastiske passet på vei mot Villach, gjennom Tauernpass og rett opp igjennom ubeskrivelig vidunderlige Bayern. Akkurat sånn hadde vi det inne i oss. Solen strålte både inne og ute.

Så stanset vi på en rasteplass.

Lommebok (1)Ingenting skjedde der. Eller gjorde det det? Vi hadde oppmerksomheten festet mot veldig mye annet enn bilen, som for en gangs skyld ikke var låst selv om vi var noen få titalls meter vekk fra den. Kanskje femti.

Først litt seinere oppdaget min bedre halvdel det. Håndvesken var ikke der den skulle være. Nemlig på plass. Den var simpelheten borte. I 100 kilometeri timen på tysk autobahn med 1 600 kg campingvogn på kroken,løper man bare ikke rundt i bilen og leter.  Vi stanset. Først litt panikk. Så litt mer panikk, deretter litt mindre panikk.

Lommebok (2)Panikk bringer nemlig ikke lommebøker tilbake. Ikke noe annet heller for den saken skyld. Gode råd var dyre. Faktisk var det ikke bare lommeboka, men også passet og mobiltelefonen. Søkk vekk.  De gode rådene ble enda dyrere.

De siste timene passerte i revy mens vi til fots fulgte i retning "Autobahn-polizei". Mens vi nærmet oss skiltet, begynte solen å gå opp igjen. Hvor hadde vi vært? Hadde de fire unge i bilen ved siden av oss på siste rasteplass sett sitt snitt til å stjele vesken?

Eller hva hadde skjedd? Når hadde hun vesken sist?

gramschatzer24-shell Autohof Gramschatzer Wald

Tre timer i baklengs tanke så kom løsningen: Det var på en autohof med restaurant. Alle opplysningene vi hadde ser du på bildet nederst på denne siden. Det fortalte oss at det hadde gått vel tre timer, eller noe sånt som 300 kilometer.

Da kom den første engelen. I brystlommen min hadde jeg kvitteringen fra toalettet på dette stedet. "Alle" bensinstasjoner ved Autobahn i Tyskland har den samme kjeden som ordner med toalettene. Bortsett fra denne. Vi tok billetten inn på Shell-stasjonen mellom Kassel og Gøttingen. Her var ikke vår tysk tilstrekkelig, derfor slo vi straks over til engelsk. Stilte spørsmålet i kassen. Kassadama hentet den kvinnelige sjefen, som uten et ord tok med seg lappen og ble borte. Noen minutter senere kom hun tilbake:

- Er vesken rød?

- Ja, og svart. Med et mobiltelefon, passet mitt ligger der også, med dette navnet, sa min kone og skrev ned navnet på en lapp hun fant på disken.

Damen forsvant. Og kom tilbake.

- Ja, de har vesken din i der nede i Bayern!

300 kilometer pluss 300 kilometer er 600 kilometer. Derfor spurte vi om de kunne ta penger i lommeboken og sende den til Norge.

En uke senere var vi tilbake i Norge. Der lå vesken og ventet. Med pass, med mobiltelefon og med alle pengene intakt. Bortsett fra noen få euro. Og en kvittering som viste at portoen var nøyaktig lik antall euro som var fjernet...

Engler finnes...

Lommebok (4)