Tre overnattinger bortenfor Skien, er verden snudd på hode. Speedometeret viser at vi har kjørt 1400 kilometer. Hadde vi gjort som vanlig, ville det ha stått 1800 kilometer på måleren. Altså om vi hadde kjørt Sverige og ikke tatt ferje. Likevel møtte vi Jesus.
Virkeligheten er absurd. Dessuten går det fly til Venezia. Kanskje er det til og med raskere å ta toget. Men hadde jeg noen gang møtt Gale Ludwig da? Hva finnes egentlig mellom Telemark og Adriaterhavet?
Mens vårt rullende, bayerske slott holdt stand i Østerrike, viste Mondeoen oss veien til Prien. En by jeg sant og si aldri hadde hørt om før vi kom til Füssen i 2007 og møtte Ludwig II av Bayern for første gang. Eventyrslottet jeg inntil da kun hadde sett hos min venn Donald Ducks skaper, Walt Disney, ble plutselig virkelig. Og fantasien våknet. Slottene til Ludwig ble aldri mer enn tre. Og det tredje skulle bli det mest spektakulære. Nettopp derfor vandret han heden lenge før slottet ble realisert.
Mer om slottene kan du lese om på slottsidene her inne. Men tenk deg at du fredag kjører mot Larvik, mandag sitter du ombord i en gammel hjulbåt ute på Chiemsee. Du er i Tyskland, men ser Østerrike overalt. De første fjellene du ser på bildet, er i Tyskland, de bakerste i Østerrike.Fjellene reiser seg opp fra vannet. Det er mektig, det er uvirklig.Snur du deg, har du et landskap som er trykket flatt til jorden. Bokstavelig talt.
Innsjøen er stor. Og midt ute har du to øyer. Herr og Fru. Og det er ikke tull. Herrenchiemsee med slottene, Frauenchiemsee med kloster.
Da dukker kirken opp. Fra båten ser det ut som et dukkehus, en uvirkelig kulisse fra Walts verden. Stort mer aner jeg ikke om den. Vi har los og vil se det vi er kommet for å se. Og for å se det, må vi ta apostlenes hester fram.
Det er uvirkelig. I det ene øyeblikket suser vi bortetter motorveien med frifart. En kort hjulbåttur seinere spaserer vi en en løvskog. Trærne er trolske, stillheten er brølende. De amerikanske turistene kjører hesteekvipasjer et lite stykke vekk. Tiden står stille, vi går bak over. Fem minutter, ti minutter, femten minutter. Skyene truer med å slippe regnet over oss, men det er mest for å irritere. Passe på at vi skal ta med oss tilstrekkelig klær til å bli for varme. Hvordan søren har noen klart å frakte et slott ut hit?
Da kommer det. Ut av esken, rett i fanget. Kong Ludwig II, Kong Maxmillian IIs sønn som ble konge mens han ennå var tenåring, hadde sett seg fore å bygge et kopi av Versailles praktslott her ute. Men pengene tok slutt. Og livet. Derfor ble aldri slottet fullført. Vingene ble ikke realisert. Historiebøkene jeg har lest om Ludwig II har irritert meg. De framtrer som om de har tatt parti og erklært mannen gal uten å ha møtt ham. Jeg har hatt en slags uforklarlige følelse av at han ikke var gal.
Inntil vi kom inn i hans tredje underverk. Det forteller jeg mer om seinere på en egen side.
Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men plutselig var vi i Østerrike. På veien mellomlandet vi i Reit im Winkl hvor skiskytterne bommer på blinkene - og noen treffer. Så var vi i Kitzbühl. Og der popper det opp et skilt som vil ha oss opp til Kitzbühlhorn. Jeg svinger inn, vil trosse høydeskrekken min og flirer av de manglende veirekkverkene hele veien oppover. Helt til 1000 meter over havet. Da har jeg skjønt prinsippet og fått tilstrekkelig skjelving i beina til at jeg stanser og snur.